Når returordningen kollapser

Returordningen i Norge innebærer at produsenter og importører, har ansvar for å finansiere gjenvinning av produktene sine når de blir til avfall – eksempelvis plastemballasje. Det vil si blåposen i Tromsø og Karlsøy.

Returordningen i Norge innebærer at produsenter og importører, har ansvar for å finansiere gjenvinning av produktene sine når de blir til avfall – eksempelvis plastemballasje, det vil si blåposen i Tromsø og Karlsøy. 

Sommeren 2020 ble avtalen Remiks og flere avfallsselskaper i Norge har på retur av plast, sagt opp av returselskapet Grønt Punkt – ett av to returselskaper i Norge.  Det er produsentene og importørene av plast som skal finansiere returordningen, for det Remiks og andre avfallsselskaper samler inn av plast. Produsentene skal med andre ord betale for både innsamling, sortering, lagring, transport og gjenvinning av plasten. Ordningen er forankret i Forurensningsloven gjennom Norges EØS-medlemskap. Denne typen returordninger finnes i hele Europa. 

Bukken og havresekken

Norske myndigheter har satt som mål at 55% av all plastemballasje skal materialgjenvinnes innen 2030.

– Da er det et paradoks, at norske myndigheter krever at kun 30% av den samme plastemballasjen skal materialgjenvinnes gjennom returordningen, sier Britt Mathisen Limo, adm. direktør i Remiks Miljøpark. Medlemssatsene og dermed finansieringen av returordningene vi har i Norge er lave, det vil si halvparten av hva tilsvarende medlemskap koster i det mer sentrale Europa. Dette til tross for lengre avstander og høyere driftskostnader i et langstrakt Norge.  

I praksis har Remiks mottatt rundt 1 000 kroner per tonn i årlig godtgjørelse for å finansiere kostnadene, noe som ikke er i nærheten av å dekke de reelle kostnadene.  

BRITT MATHISEN LIMO, ADM. DIREKTØR I REMIKS MILJØPARK

Når ordningen nå står i fare for å kollapse, så handler det først og fremst om et system som har alle forutsetninger for å mislykkes, der produsentene til syvende og sist sender regningen tilbake til innbyggerne. Det kan ikke vi i Remiks akseptere, sier Mathisen Limo.  

– I Remiks samler vi årlig inn rundt 450 tonn plastemballasje som omfattes av plastreturordningen. Ordningen er selvfinansierende og drives av produsenter og importører. Nivået på betalingen for arbeidet avfallsselskapene gjør for produsentene, settes av returselskapene selv. Det er med andre ord bukken som passer på havresekken, konstaterer hun.   

Plasten blir ikke brent 

– Dugnadsånden står sterkt i Norge, og hvert år gjennomføres det strandryddeaksjoner langs hele kysten. Liten og stor rydder i naturen og kildesorterer hjemme, og gjør en innsats som virkelig er en investering i holdninger for framtiden, fortsetter Mathisen Limo. Hvordan kan vi da ende opp slik, at verdien av dette arbeidet vektes ulikt i forhold til hvor vi bor?  

I Remiks har vi tatt et prinsipielt standpunkt, sier hun. Vi gir deg som innbygger en garanti om at plasten du sorterer skal materialgjenvinnes og ikke brennes. Remiks og våre samarbeidspartnere jobber langsiktig, for å finne bedre løsninger og utvikle dagens teknologi slik at all plast uavhengig av renhetsgrad kan gjenvinnes, avslutter adm. direktør i Remiks. 

Britt Mathisen Limo, adm. direktør (fra venstre) inviterte klima og miljøminister Sveinung Rotevatn og media til Remiks Miljøpark, for å fortelle hvordan avfallsbransjen ser på returordningen. Til høyre, Elise Gustavsen, adm. direktør i Reno-Vest.
Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email