NB! Denne nettsiden er under konstruksjon

Når returordningen kollapser

Denne sommeren ble avtalen Remiks og flere avfallsselskaper i Norge har på retur av plast, sagt opp av returselskapet Grønt Punkt. Konsekvensen er – enkelt forklart – at innbyggerne i Tromsø og Karlsøy må finansiere returordningen for plast i vår region.

La det være hevet over enhver tvil: Vi er heldige som bor i et land der respekten for øvrigheta sitter godt forankret hos de fleste. Årsaken er selvfølgelig sammensatt. Men mye kommer av at vi har et solidarisk og faglig godt forankret lovverk og en fungerende forvaltning. Systemet er bygd opp på premisser som ansvarliggjøring, rettferdighet og likhet for loven. Når dette systemet fungerer, så er det enkelt å oppnå forståelse og motivere til både innsats og overholdelse. Vi har tillit til at lov- og regelverk er forankret i faglige, sosiale og samfunnsmessige vurderinger.

Men hva skjer hvis noen av forutsetningene for tilliten forsvinner? Fortsetter du som før, selv om kanskje hensikten er borte? Og hva skjer med de som er rundt deg som ser hvilke valg du tar? Har det noen hensikt å overholde regler hvis ingen andre gjør det?

Produsentene sitt ansvar

I Norge har vi to returselskap, Norsirk og Grønt Punkt AS, som skal sørge for materialgjenvinning av plastemballasje. Forurenser, det vil si produsenter og importører av plast på de varene du kjøper, har plikt til å være medlem av ett av disse returselskapene.

Det er produsentene og importørene av plast som skal finansiere returordningen, for det Remiks og andre avfallsselskaper samler inn av plast. Produsentene skal med andre ord betale for både innsamling, sortering, lagring, transport og gjenvinning av plasten. Ordningen er forankret i Forurensningsloven gjennom Norges EØS-medlemskap. Denne typen returordninger finnes med andre ord i hele Europa.

I Remiks samler vi årlig inn rundt 450 tonn plastemballasje som omfattes av plastreturordningen, og som i praksis kun kan håndteres av returselskapene Grønt Punkt AS eller Norsirk.

Bukken og havresekken

Selv om hensikten med returordningen er prisverdig, så har det klare svakheter. Ordningen er selvfinansierende og drives av produsenter og importører. Nivået på betalingen for arbeidet avfallsselskapene gjør for produsentene, settes av returselskapene selv. Det er med andre ord bukken som passer på havresekken.  

Medlemssatsene og dermed finansieringen av returordningene vi har i Norge er lave, det vil si halvparten av hva tilsvarende medlemskap koster i det mer sentrale Europa. Dette til tross for lengre avstander og høyere driftskostnader i et langstrakt Norge.

Remiks gir deg som innbygger en garanti om at plasten du sorterer skal materialgjenvinnes og ikke brennes, uavhengig av om vi har avtale med et returselskap eller ikke.

Britt Mathisen Limo, administrerende direktør i Remiks

Det må være lov til å stille spørsmålstegn ved finansieringen av returordningen og om den faktisk er selvfinansierende. Inntektene til returselskapene skal dekke hele verdikjeden med innsamling, sortering og mellomlagring som utføres av kommuner og avfallsselskaper. I praksis har Remiks mottatt ca. 1 000 kroner per tonn i årlig godtgjørelse for å finansiere kostnadene, noe som ikke er i nærheten av å dekke de reelle kostnadene. I praksis betyr det at gebyrøkonomien i kommunene må subsidiere produsentansvarsordningen, noe som i beste fall er en juridisk gråsone i forhold til regelverket vi har i kommunene.

Mangelfull returordning

Norske myndigheter har satt som mål at 55 % av all plastemballasje skal materialgjenvinnes innen 2030. Faktisk er det slik at EUs rammedirektiv for avfall har som mål, at 65 % av alt fra husholdnings- og husholdningsliknende avfall skal materialgjenvinnes innen 2035. Da er det et paradoks at norske myndigheter krever at kun 30 % av den samme plastemballasjen skal materialgjenvinnes gjennom returordningen. I tillegg har lovverket vage formuleringer, som gir tolkninger som ofte ikke samsvarer med god forvaltning.

Ett av flere eksempler er at returselskapene kun skal ta imot «en rimelig mengde» avfall løpende og fra hele landet. I forhold til plast har dette medført en praksis der returselskapene forplikter seg til innsamling og materialgjenvinning av 30 % av all emballasjeplast, og at dette skal hentes inn fra minst én kommune i alle landets fylker.

Da blir det ganske enkelt å regne seg fram til hvem som blir sittende igjen med problemet: Det er de kommunene som ligger lengst unna og har de høyeste driftskostnadene. Uansett hvor mye arbeid du som innbygger og avfallsselskap gjør i å forbedre kvaliteten på plastavfallet, så kan Grønt Punkt si opp avtale med blant andre Remiks – så lenge de overholder sine forpliktelser på landsbasis.

Men alt arbeid, alle investeringer, holdningsarbeid og informasjonskampanjer er ikke forgjeves!

Plasten blir ikke brent

Dugnadsånden står sterkt i Norge, og hvert år gjennomføres det strandryddeaksjoner langs hele kysten. Liten og stor rydder i naturen og kildesorterer hjemme, og gjør en innsats som virkelig er en investering i holdninger for framtiden. Hvordan kan vi da ende opp slik, at verdien av dette arbeidet vektes ulikt i forhold til hvor vi bor?

Administrerende direktør i Remiks, Britt Mathisen Limo, i intervju med NRK om plastreturordningen.

I Remiks har vi tatt et prinsipielt standpunkt: Vi gir deg som innbygger en garanti om at plasten du sorterer skal materialgjenvinnes og ikke brennes, uavhengig av om vi har avtale med et returselskap eller ikke. Og Remiks og samarbeidspartnere jobber langsiktig for å finne bedre løsninger og utvikle dagens teknologi, slik at all plast uavhengig av renhetsgrad kan gjenvinnes.

Uten avtale blir kostnaden høyere, men i et langt perspektiv vil kostnaden samfunnsmessig bli enda høyere om vi slutter å kildesortere.

Materialgjenvinning av plast er uten sammenlikning en av de mest lavthengende fruktene, for redusert ressursbruk og økt miljøgevinst. Det har EU skjønt, og innfører en egen skatt på ikke-materialgjenvunnet plast fra 1. januar 2021.

Det er rimelig å anta at en plastskatt vil få betydning for EØS og dermed også Norge. Vi gis dermed en mulighet til å være framoverlente.

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin

Relaterte artikler

Søppel er ikke lenger bare søppel

Når produsentansvarsordningen nå står i fare for å kollapse, så handler det først og fremst om et system som har alle forutsetninger for å mislykkes, der produsentene til syvende og sist sender regningen tilbake til innbyggerne. Det kan ikke vi i Remiks akseptere, forklarer Britt Mathisen Limo, administrerende direktør i Remiks.

LES MER »